Kunsten å prise
av: Dag Wiersholm

Åbli anerkjent anses ofte som et universelt menneskelig grunnbehov. Anerkjennelse som fenomen har da også vært et viktig tema innenfor ulike fagområder – innen sosialfilosofien er dette et sentralt begrep og en tilbakevendende samfunnsetisk problemstilling som særlig Hegel og Honneth har vært opptatt av. På tilsvarende måte kan også det å anerkjenne antagelig være uttrykk for et slikt behov på det mellommenneskelige plan. Å anerkjenne vil jo ofte bety at noe eller noen verdsettes, det være seg handlinger, ferdigheter eller egenskaper. I den mest positive forstand kan det da dreie seg om noe som anses som attraktivt, ja til og med noe forbilledlig.

Hva det forbilledlige består i, vil selvsagt være avhengig av sted og tid og kontekst. Den tyske forfatteren Siegfried Lenz viste dette på en slående måte i romanen Forbildet fra 1973, der tre lærebokforfattere møtes for å skrive et kapittel om idealer og forbilder. Lenz spør om hvilken verdi forbilder har i en tid da alle autoriteter ser ut til å stå for fall, og han går også så langt som til å spørre om det kan ligge noe autoritært (overfor unge mennesker) i det å holde fram mennesker som skal ha utført prisverdige handlinger. Det tok da også de tre hovedpersonene i romanen mange dykk i moralfilosofiens farvann før de til sist kunne akseptere noe som forbilledlig.

Hva er så anerkjennelsesverdig i kunsten, hva kan holdes fram som det kvalitativt gode i kunstnerisk arbeid og praksis? For det er neppe slik at det er de moralske sidene som er kriteriene kunstkvalitet vurderes i forhold til, og det har i alle fall lite med livsførsel å gjøre. Men hvordan skal man forstå kvalitet i kunsten? Og hvordan kan det la seg gjøre, når spørsmålet om hva som faktisk er kunst fortsatt dukker opp i offentligheten – mens filosofen Nelson Goodman derimot mener spørsmålet må være; når er det kunst?

Det ligger så å si i saken at diskusjonene om kvalitet, kunstnerisk verdi og kriteriene som anvendes for å felle kvalitetsdommer over kunstverk kan være mangfoldige inntil det uendelige, og de kan betraktes langs mange linjer, både historisk, sosiologisk og filosofisk. Enklere blir det antagelig heller ikke når viktige sider av den kunstneriske praksisen i dag dreier seg om utforskning, både av virkemidler og sansninger som sådan, eller av kunsten selv i møte med sosiale hendelser og politiske kontekster. Men når kunst forstås som eksperiment og utforskning, kan det nettopp være nærliggende å se den i forhold til vitenskapen selv og dens bedømmelseskriterier. Som kjent er det jo slik at det både i vitenskapelige og kulturelle/kunstneriske sammenhenger utdeles en rekke påskjønnelser og priser. Hvordan er da forholdet mellom vitenskapens krav om eksakte mål og faste kriterier sett i relasjon til kunstens «skjønn» og variable smaksdommer?

Tradisjonelt har jo disse sfærene vært ansett som vesensforskjellige – i vitenskapen har det vært lite sans for «mykere verdier», vitenskap har nettopp vært selve referanseformen for nøytrale sannhetsverdier. Og selv om Max Weber i sin tid framholdt verdifrihet som vitenskapens ideal, er det vel få i dag som anser dette som mulig, i alle fall ikke innen humaniora og samfunnsvitenskapene, knapt nok innen naturvitenskapene. Derimot erkjennes og vektlegges ofte det skapende i forskningen, og slik sett står vitenskap og kunst nærmere hverandre enn man tidligere kanskje har villet vedgå. Dette er samtidig en verdi som er samfunnsmessig etterspurt, når utvikling, slik vi i vesten forstår begrepet, forutsetter nyskaping. Kunstnere kan, slik som forskere, kunne gi vesentlige bidrag her. Men det er samtidig et spørsmål om dette kan være det viktigste kriteriet å vurdere kunst og kunstnerisk kvalitet i forhold til.

Et annet aspekt ved dette forholdet mellom vitenskap og kunst er en tendens flere de senere årene har påpekt, deriblant filosofen Gernot Böhme, og som dreier seg om vitenskapeliggjøring av kunsten, eller det han betrakter som en teoretisering av estetikken. Her viser Böhme til Baumgarten, som jo regnes som opphavsmann for estetikken som filosofisk disiplin; hans forestilling om den sanselige erkjennelse stod i motsetning til den rasjonelle som på hans tid var toneangivende. Det rådende kunstbildet idag med sin konseptuelle og kontekstuelle forankring kan på sin side også sies å være kjennetegnet av begrepsliggjøring og intellektualisering, og underbygger den nevnte tendensen.

Det er altså trekk ved samtidskunstens egen orientering – her er ikke den relasjonelle kunsten engang nevnt – som gjør kvalitetstenkningen problematisk. Men også kvalitetsbegrepet selv er et grunnleggende omstridt begrep, sett i forhold til historisk foranderlige parametere innen estetikk og etikk. Tanken om kvalitet har vært betraktet som undertrykkende med sin betoning av det formal- og regelestetiske, og har ofte stått i motsetning til enhver avantgarde. Og hvordan fungerer et hierarkisk verdisett basert på kvalitetsbegrepet i senmodernitetens fragmenterte offentlighet?

Dersom det på tross av kvalitetsbegrepets relative og ubestemmelige karakter likevel etableres et ensartet smaksregime med henvisning til «kvalitet», vil det kunne være et poeng med flere priser og påskjønnelser i kunstfeltet, slik Andre Gali og Nicolai Strøm-Olsen påpekte i Kunstforum for en tid tilbake: «Det økende antall private samlere, gallerier og kunstpriser sprer definisjonsmakten.» Foruten makt legges det her vekt på det private, fordi de mente at kulturlivet utviste for stor respekt for staten. Mangfold kan åpenbart være en verdi i seg selv når skjønn utøves. Men det kan nok diskuteres om det er privat kapital som best sikrer mangfold og kvalitet i kulturfeltet. Og selv om de instrumentelle sidene ved statens kunst- og kulturpolitikk reiser viktige spørsmål om kunstnerisk og institusjonell frihet og autonomi, så er kanskje ikke slike spørsmål mindre presserende i en privat, merkevarebyggende økonomi? For hvem i samfunnet er i stand til å innsette seg selv i rollen som mesen? I den nyliberale økonomien ser man dessuten ofte bort fra at staten og det offentlige representerer oss alle – fellesskapet – som forvalter av kulturpolitikken, også hva priser og påskjønnelser angår.

Både kunst og kvalitet er altså åpne begreper, i den forstand at de er vanskelige å definere og i alle fall vesensbestemme. Dagens kunst både inviterer til og forutsetter ulike lese- og forståelsesmåter, som med referanse til Baumgarten og den sanselige erkjennelse vs. (vitenskapelig) rasjonalitet, kan karakteriseres som «ikke klare og tydelige». Dette innebærer neppe et skille mellom det kognitive og det emotive – nevnte Goodman framholder i forhold til kunst at følelsene fungerer kognitivt i estetisk erfaring. Evnen til å vurdere kvalitet i kunsten må derfor basere seg på en kompleks faglighet, selv om noen nok vil mene at den er av en noe annen karakter enn den man finner i de tradisjonelle vitenskapene. Det er en interessant posisjon som på tross av alle typer dilemmaer gjør det mulig å dele ut priser og gi anerkjennelse på et velkvalifisert grunnlag, som stimulans til videre arbeid, gjerne også til utforsking.